Oratorium Vaksine

Det sakte

som ursprunget

i livets vår

Jeg preget sårene

Dansen nidkjær under månen

som tilropenes slør

dåner demnende

I ansiktet er vesenet av forandring

dennes vemod er tankenes tomhet

sakte unnfanges himmelen

det er ingen

som fagrere enn månen

trekker sine slør

Som av tiden der avstanden til intet

er maskinens dvelende motståelighet

streifende gjenklang av forsoning

tillatt tilbakelenthet

dennes utrolige prosess

rosens vanlige emblem

engstelsens insignia

i dannelsen av et ytre

er sporadisk senhet kun lytterens trang til og drømme

derfor vet jeg ikke lenger

hvem jeg er

innen det ukuelige mønster av sannhet

der konfronteres motet

den syke tviler

frydens sansende oppmaning til stillhet

innen det visselige av grenser

er håpet ansiktet i speilet

det brenner innenfra

en ødesløs pryd

det sanselige gjenferd av dyd

fattet sensasjon av fred

som tendensene av intellektuell dybde

i kontekstens sko

føres pennen trolig videre

distansen til livet

pynter ikke angsten gremmelse der flammene av sjel punktlig jamrer videre

den tvingedes gjentatthet

som jeg ser spor av tilblivelse

i regnet

fremfor der jeg var

da jeg ikke visste mer

nå ser jeg at

livet skjemter til den der smiler

karrige skremt under jorden

du skal ikke glemmes

hva var det jeg så

den natten

der fjellene hamret

synlighet

ingen er syndfri

gremmes over påtatthet

denne falske fremtoning i speilet

der ikke kan ses

øyensynlig ferdes blikkene

til siden

jeg ser at speilet det er fienden

for min sjel

vil ikke etses gråtkvalt inn i ilden

det er livet som er kilden

derfor kan jeg ikke stagge ubemerket hen

til en latskap som er for dyr

for en mann

det er dag

jaget av den neste

som kryr dennes ærgjerrighet til lokkende klang

av rimens dystre sang

der gikk timene hen

jeg dvelet ved denne jordlige trang

til at våkne i sin drøm

gjemmet gutten seg

i mitt indre?

Der går den blinde kvinnen i sin røde kjole

mørket er innenfor henne

jeg har ennå ikke sett henne smile

det spørs om hun vet

at jeg ser hvor vakker hun er

innen dynamikkens presens

toner velvingene seg over meg

ser hun meg ikke?

Den essens av frimodighetens vitenskap

er ikke farligere enn lyset

men det skal være stille under himmelen

det utelatte er som av væremåte

intet ansiktsløst renomè

semantisk enestående vedlagte byster

den avmakt

som under skjerpende omstendigheter

drives lysten smertefullt videre

spekteret av gåter

ingen kan kvie seg for mørket

der ingen kan se fortsetter letingen

fortsett som om ingen kan stanse

den gjerningenes siste skanse

denne glødens slør

tåkens umettelige datter

løpende til hånlig latter

i vanskelighet av regn tyder hun mørket

ser hun Gud i askens svøpe?

som av intet til den man er

derav låter sansene til fordringen av tidløshet

dette mørket av hennes indre

er som formaningen av ro

ingen rører ved henne

hun er min

ToMainpage