Et syn.

I presens av kontinuerlighet

Presenteres ideenes samtid

Åpenbares erindringen av et tidløst landskap

Alene som jeg vet

Hvor finnes kjærlighet

som stanset ignoranse

idet døren åpner arroganse

Sindig

Det er noen her

Intelligensens vakre uskyldighet

danser i sannhet

Hva gjør man ikke for kjærlighet

Hvem jeg er

fremfor hva du vil jeg skal gjøre

intet som er av alltid

i tankenes drømmende spill

I denne urovekkende naturlige lek

hvor pretensiøse sammenhengende gåter

blir handlingens konsekvente essens

ses naturens gode og onde

ildnet til sannhetens fremmede konsekvens

sorry, ingen vet alt

og jeg spør den blinde hva ho ser

Gud hvor smart ho må være

skjebnen

som byr tåpen i hans ungdommelige idioti

til viljen fortærer kjærlighet

i ensomhet av det eneste

fremmes ikke den seneste

gjemmes den reneste

og

hvordan vet jeg

at viljen er der

som en del av meg

Nei, jeg er nok ingen mann av sterk karakter

men jeg vet nå

det jeg har lært

at man får det man ber om

Slik avfeier jeg skjebnen

Gjemmer gåtene til senere

og ondskap har ingen bruk for

i kynismens kjerne

kjenner jeg ingen

det modige i sensasjon

og vanviddet

kan gjemmes

under himmelen

Jeg ser at dersom jeg skulle vite alt

kunne jeg ikke elske

Tiden er som den var og blir

Livlig lekent som vinden i sløret av en kvinne

Der drømmenes preferanse

befester lykkens distanse

til denne ulykksalige

kvinnens tåpe

som ho elsker mer enn hans vanvidd

ganske enkelt fordi han ikke fatter henne

Det var tiden jeg ikke kunne se

der den var fanget i et mareritt

jeg ser

du og han fatter

enhetlig som destrueres i vraket av misnøye

at tegne sjelen hennes

i en drøms penn

Synes ingen at fatte glimtet i hennes øyne

Der regnet fanger håret hennes

Hvordan er denne tunge tvil

Hvilende i sansedes av hennes vakkerhet

Hvortil verdienes fintfølende ansikt

er at jeg også er her

det er som engstende i tap av kontroll

ingen mister seg selv uten grunn

Jeg tapet og apet og Gud skapet

til jeg fant

til jeg så

til hun var alene

som skyggene er levende

i denne totalitære hengivelse

denne ordenes cabarèt

tidens makabre distanse til konteksten av dens egenskap

hvorpå nuet som alltid er

Ingen gir seg over til skyggesiden

I den er synlighet utenfor konsentrasjon

Det svarte ses ikke i et speil

Fremfor meg ser jeg

kanskje den blinde ser sin sjel

der fremtiden forandres

Jeg kan ikke miste skyggen

og den ser meg

Dans med tiden

Se ikke til siden

smaken av evighet

bedrar meg

og jeg undrer

er den også min