Serafim

Begynnelsen på fortsettelsen til Nefilim. Arbeidet fikk en stans da inspirasjonen forsvandt.

Tydet av tiden

uten ansiktet

skinner tvilende restriktivt

en kategori

Lindret sjelens tåke

fremmed for lidelse

rekvireres informasjon

Presens i stadighet

som bitterhetens labre tvilende

til resepsjonen av instinkt

pretensiøst bærende sorgens forvitrede bekymring

som om ikke tiden leser evighet

men ikke om morgenen

Drømmens ideogram

hvilende skapningers ytre

til dogmatikkens åpenbare revisjon

av livets kontekst

Døråpneren

Frihetens elementære innsikt

som salighetens kuppel

ilende regn skinner gatene rene

som punktlighet

at utenfor realismens tapre synlighet

konstrueres fred

det åpenlyse som aspektet av nytelse

i egnet glødende øyne

tidens fangede aning

i distansen

av sensasjon

som aldri oppdages

lik fremtidens pretensiøse kategori

Der lyset vises

blendet av viljeløs styrke

i dominansens brytning av forakt

som tegninger prydløse prosessen av maktløshet

Blyg til sjenansen av evighet

i fatningens sansende flid

Salighets fryd

Pryd

vredens ideologi

som lysende irritasjon prosessens vidstrakte konsekvens

i vandring ses utsiden innenfra

tidløs ærgjerrig balanse

til avstandens lys

som evighet

hvem kommer punktlig til evighet

der

illusjonens pretensiøse drømmende væremåte

evig ser seg i speilet

mirrage, den usette

som endeløs himmel

tegnes tidens ansikt

ingen er fremmed

i sporene av forvitredes indikasjon

står livet alene

ingen drømmendes syn

som eier ensomhet

i latent inspirasjon av kontinuerlighet

lages sensitivt en sjels eiendommelige ytre

lyset fortærer tid

slipper evigheten inn

til glasset

sen som aldri

av punktlig arrogant mening

står lindrende lenende vann av livet

til troen alene

danses dannedes dør gjennom drømmenes

landskap

under bærende himmelhvelvinger

som naken arroganse i livlig

sanset syn

en forklaring

kontinuasjonen av ærbødighet i tvil

gavens makt

sjelden prakt

i vanviddets rammer synges livlig sannhet

fattes blikkenes gåte

fattigdommens gråtende illusjon stadighet av bestandighet

den praktløse

tåke

kryper sakte over vannet

ingen stanser for og se

at den er glemt

som et helt vanlig skjemt

innen destinasjon evighet

tidløst moment

tapre fremtoninger av stillhet

som maner tro

aner

frihets kårede

livets glitrende

av temaet makt

som hviskende stillhet

ansiktet ingen kan se

gjemt fortid

som sjeldenhet av pliktens ervervede

det tynges å se

fattet fattigdoms flid

som bundet tid

springer

senere

Av syntetisk dyssende søvn

lettere enn skyene

svever vridende dissonans

til en fallende engels vrede

tydes tilblivelsen

til fremmedes insinuasjoner

at ingen unngår livets destinasjoner

flyktig arrogant leting

etter ro

som angstens gripende

tærer sjelens sko

frykt avsinnelig preget

den evige tro

viden vandrer tiden

i øynene hennes

gaper til usynlig uskyld

praktens dvelende innsyn

i noen utenfor

døren

tankene viskes ut

griper om tilslutningen ufattelighet

som fattig underdanighet

av sannhets åpenbaring

skinner lyset fra lampetten

til ærlighet uten sjenanse

som om idealet mennesket

higer etter

et glimt av evighet

slutningen ingen drevet til galskap

av livets emblematiske gåtefulle kjerne

noe er sett

annet holde tett

for denne enigmatiske forandring frydelige lys

stillhet

I ansiktets lyne fred

Forenes saktmodige innsyn av tid

til en uforståelig skanse av restriksjoner

som til melodien liv kan vi danse

uten glemt lektyre

spire

som levende

i ærbødighetens stirrende øyne

lyser stjernene

utenfor

fremmed for tid

lyser øynene

det er ikke sannsynlig

at presens kontrolleres

i avstanden til en dør

som ansett av idealene

det ensomme liv

proklameres av skjebnes drivende

illusoriske logikk

som vi så hverandre undre over hendelsenes

uunngåelige tilfeldighet

ingen vet lengre

som alltid

ordene på gaten

i splittelsen anelse av forandring

antas kontrollens makt

at føle fattet lojalitet

som indignert

kaver restriksjonens dynamikk i letende

slutter man å lete har man funnet noe

tid

lest splid

som livlig antatt senhet

i sensasjonens dvelende sprik av sannhet

vi vet

vi aner

vi forstår

vi kjenner

vi tror

som tidens bror

løfter oss nærmere et mål ingen har sett

tiden fryser stjernehimmelen

i konteksten av fremtid

som man ser vet man

at uten ansikt i tid

er Gud fremmed

anelsene

som maner konflikt

lest illusjonen liv

løst gåten

ensomhet slukker ikke stjernene

alene

tilstanden konkret realisme

biter drømmerens evige perspektiv

at ingen ting opphører

instansen

det trengs

at

vi vet hva alltid er

progress usynlighet

er som tåken

når den ikke er der

man kan sanse den

livlig trekkes trådenes dukker

til utgangspunktet er vesenet

ingen skjønner

som om budskapet liv

i kontekst av sindig resolutt sjenerende stemninger

stillhet

insinuasjonen av skyenes pretensiøse rytme

dveler i sann natur

for drømmer finnes ingen kur

tydelighet lest av presens i nuet

som oppstår av intet

annet enn

alt

jeg ser

flyktige konsepter av tiden

ingen kan lese

det er som om ansiktet hvisker i speilet

tvilens selsomme aspekt

viser kilden til liv

i rammene

det er stille igjen

lidelsens kappe bryter lys

vokteren

fatter tid

hvor gjemmes

brytende lys

et øye i himmelen

ser alt

i symbolenes vrede

konspirerer aspirasjonens glede

som ideene ut landskapet

ingen tvil kjennes

det er vredens fruktige mani

som instans

at uten tvil

sås fredens resonans

punktlig underdanighet under en klokke

i inspirasjonens driv

finnes kildens liv

som drømmer

av syn

ensomhetens svøpe som ilende av fattigdom

edle varer

i samtid som uten ansikt

at himmelen veies

av skyenes vekt

der glimtet av stjernene

er som evighet

tidvis engstet

kjærlighetens parodi i mørket

drivende mytisk

lys

instansens måpende tvil

danser

i instinkt

der ingen stanser

fremmed forandres fred

i visjonenes gåtefulle inspirasjon

momentet av fattet evighet

sannhet

fremmedartet insinuasjon

av et tidløst landskap

kreaturenes synlige aksept

hånende latter

hvileløst manende

drøm

ekspressiv livlig kontekst

et smil til himmelen

når man ikke kan løfte

den tyngste skyen

hviler dystert

regnet kryper gjennom

timenes sene rytme

danner avstand til roens ytre

intetanendes kategori

drømmenes ærgjerrige dynamikk

et blikk

som ser alt

hvor fattet ignoranse

stjeler viljens arroganse

tyder tidens vridende natur

av evighets

opphav ingen kan fatte

skattene

frihets vakre ansikt

stjeler vi alle

prosess

dekadensens måtelige presens

fabelens konsekvens

som om drømmene er klær

samtale

viderverdig informasjons dvelende

kulde

innenfor senhet

himmelen på sine skuldre

sannhet sanket senhet

for å lese tiden

denne forbitrede ensomhet

forundret

manisk drivende underkuedes ideal

maner frem hånedes latterlige flukt

til stedet ingen kan se

vredens glitrende hånd

bryter lysets bånd

som hvelvende kategorisk brytningens åpenbare styrke

mektig lys ut av øyne

som flammene på aske

drypper lidelsens raske

beslutning

til rytmen av regn

segner drømmen sent lent

pent

pryder pliktens hentatt viljeløse

evighetens undrende lys

som flokker kjærlig til fraksjon frihet

den som led

leter ikke

fordi veien er fremmed

engelen lukker øynene

dens vrede maktens spede

insinuasjon

til intet

klarhet er som øyeblikket

evighetens pause

der tiden er stille alltid

presenteres viljen

kildens væremåte

lysets renhet

hvisker i vindens pust