|
Sefiroth
To Mainpage
Det unnværliges ærbødighet
Som farget av kontekstens mørke dysterhet av denne tid.
I vesenet av forundring dannes maskens ytre sjel.
Jeg ser alt ved meg.
Den farge der presenteres sammenhengende.
En inspirasjonens vesentlighet.
Det uhelbredeliges vrede somler i tankene.
Jeg vet ikke hva jeg vil.
Tankene er tomme.
Den pine der rokker ved meg er som en ild.
I fortunas hage.
Der tvilens sår leger hatet av min tid.
Jeg dveler ved klokkens arm.
I punktlighet vandrer jeg hen.
Til pryden av ensomhet.
Jeg utstår ved svergende øyne ikke det hat.
Der utslettes i svakhet.
At jeg vet jeg er til.
Den gjensidige gjengangers ære.
Hvordan jeg vet at jeg er.
Det er ingen tvil under håpets fjær.
Av historien til den som ikke finnes mer.
Kan glemt være gjemt.
Tvil sår ikke ære.
Der uten tro. Den slette tind.
Fjellenes larmende trinn.
I den fasade av utsøkt lykke brenner jeg.
Det er ingen her uten jeg.
Sjelen den er en vegg.
Der vinduene er livet.
Går gleden.
I ansiktene der bærer ved det fagre.
Den umiskjenneliges veg.
Stien er valget.
Det jeg vet er hvor ingen har gått føre.
Er dit jeg skal.
Dvel ikke ved tidens sang den er ditt kall.
Jeg kan se mitt tarvelige ytre.
Der ingen har gått tidligere.
I mine spor vil jeg gå først.
Der veksler sjelen forandring.
Og jeg vet hvem jeg er.
I taktens tone fremmes håp.
Jagende drømmes et snev av tåpens navn.
De utroliges garvede i savn.
Jeg tror jeg kan.
Det enestående er alltid uvisst.
Som man ikke kan spørre.
Der brister veggen i tusen.
Det viderverdiges innsikt.
Et dusin favner om.
Den engstedes proklamasjon.
Jeg står da ikke her og måper.
Tvilende til altet.
Som kallet.
Den kategori der søkes.
I solens dynamikk.
Er kun vesenets mystikk.
Jeg drømmer viderverdig.
At det unnlates tvil.
Der fatningen evig er hans hvil.
Det man ikke vet har man ikke hørt.
Eller noe særskilt.
Der man tror man hører til.
Jeg så masken den hadde et ansikt.
Dens lys var sannhet.
Og i den var jeg et øyeblikk til.
Den fatningen er uten bunn.
Evighetens representant kvier seg da ikke for sannhet
Det er som og ha vinger.
I et øde land.
Og se hans hand.
Dens skimrende tidvis endeløse sjargong.
Er som om den farget meg før jeg var til.
Jeg vet hva jeg vil.
Der er masken igjen.
Det taler intet.
Men vet alt.
En dag jeg ser det skal jeg spørre.
Om det vet.
Hva meningen er.
En tid for alt.
At så tvil for den uvitne
Den gjengse mentalitet
derimot grenseløsheten
er som vanviddet
Der ingen høster frukter
kan intet ses
og ingen vet noe der
Den der kjenner vandringen
vet umiddelbart hvem han er
under motlighet og stansen
viderverdiges arme tilstand
i saktmodig gjensyn
der tarveligheten gjenstår
Tekkes sakte det umåtelige
i vesenet av forstand
denne urokkelige fasade
av livets vann.
Erkjennelsen tvil
spår om kjenningene
man vet ikke hvem man er
Derimot er tanken ren
dennes forsonet med
der den kontroversielle tid
sår ild under sårene
der man lider uten ord
Levende til kjærlighet
at den tilblivende underdanige
noe dekadente melodiøse myten
hvisker blå farger til himmelen
da vet man
at man er
På gjensyn ærede saktmodighet
«det man ikke vet har man ikke vondt av»
i troens øyne
er likheten tilstede
derfor kan ingen noe
noe mer
det vidstrakte landskapets lys
solen viser ansikt
en løgn lever aldri alene
Det tenktes hvor til aningens,
hovmodets og begjærets hemmelighet
av ansiktenes lojalitet
til smilene
ansiktene's flidige konsept
i premissløs arroganse
er løftene rene
som vasket
Den vantroes letende angst
hvor faller himmelen
der den lengter
Tidløsheten bærer ad
i presensen av tårenes
rolighet
hvem gråter uten kjærlighet
i ordenes tåke
der faller
skyene igjen
og dennes;
dette lys av hvem vi er
danser uten vind
Derivasjon sannhet
Tidvist rettes en tvil
til deretter for
av
jeg vet ikke hva
utenfor
Denne arrogansens kall
ensomhetens yttre
Det er ikke spørsmål og svar
der ute
mellom himmel og jord
vinden visker den iblandt
som
sankende en leter fant
den egenskap av ord
tillatt
hater den ikke mer
denne sådde ro
og uro
der den vet at ingen lever uten den
finnes ikke lengtendes tårer
der den er
hvor man vet
at ingen kan ta den
der den er
hvor man vet
at ingen får den
Dens avart, er med
som den mistes i utide
fordi man ikke vil
vite av
for hva den er verdt
Jeg tror ikke jeg kan
tale for den
sanheten er alene
Hovmodets ansikt
I pryd av en leken sjel
fanger tåken ansiktene
letende
Det umiskjennelige beteende
der rokker til angstens
selviske dynamikk
Lokkende larmende
ensommelighetens bitre kvad
jeg leker lat
i galskapens lyre
Danner tvilendes øyne
til latente besvergelser mot ild
I ansiktsløst pryd av vemod
er dannelsens premiss
I lys av lys er den kommet
denne salighet der rommer lyden
av evighet
Liksom vedrørende progressiv
punktlighet
til avstandene rundt livets
eiendommelighet
Jeg eier kun meg selv
og selvsommelighet
|