|
Leviathan's gap
ToMainpage
Kvalmende synker mørket over meg
et umakelig frekvens av yttre
dennes punktlige underdanighet
som av tid
leses sakte
reversiv virkelighetsangst
ingen pryd for hagen
der viten forlengst har skapt sine skygger
risses initialene inn i et tre
og jeg vet at jeg var der
uten ansikt
som bleket,
utvisket av morgenen
det tommes fjes
forankret i tidløshet
som avstanden til realistisk sett proklamatoriske sjelers insisterende
skal det ingen ende ta
jeg vet
at ingen kjennere leser baksiden av medaljen
der viljeløse karrig preger historien
som prydlige marionetter
deres sjel er modernistens speil
i stormene samles fuglekvitter
og innsikt i det umulige
jeg så dennes svarte øyne
fullendt som i ren synd
ingen gremmes av vanviddet mer
fordi tåken samles av trær
innbitt vandrer jeg hen
til almissene av løv
og jeg sanker høstens klør
der den dynamisk snevrer livet
og lat latter lytter til engstelige melodier
dannelsens avmakt
jeg ser
Det hviskes i nattens vind
at prydens seirede frie vilje
er ingen pedant for avmakt
fast ingen
ingen kjenner sin egen fiende
der den rommes av grå hår
stengslenes etterlengtede klang
dennes rolige tvang
Jeg er bundet
æreløs, krenket
i leviathans gap.
Fanget hennes er min svøpe
der vil jeg hvile til arme evighet
lystens uforglemmelige prosess
som av der sjelene gjemmes
i utrolighet
den skjebne der jeg kjenner så vel
tarvelighetens bærende bro
det er kun ly for rikdommens brennende busk
at vannet renner
også for mamnon
der den slukker helvete
Jeg ser at disse demoner ikke kan leve
troløshet og arroganse karrer hovmod i treet
det var ment som en romanse
Løvene gransker vinden
Forferdet i barnlig fryd
leker stanken av råtten jord
over alt som bør glemmes
i det minste gjemmes
for en annen tid
Der jeg møter speilbildet
det renner nedover
og jeg er på innsiden
Fabrikerte løgner senere;
Jeg ser
at i min ringeste fantasi
kunne jeg ikke tåle
mine forfedres død
Der den tidlige glød
lød
som ansiktet
hvisket ut til vinden |