Treet

 

tankene visler i bladene

den ensommes ideologi

skjemtes ikke med

jeg vandrer inn en port

 

dynamikkens fremkommelighet er en engel på visiret 

 

derfor ikke alltid som alene

tiden gryr av frysende flyr i lette snøfnugg

stjeler månens fullkommenhet

 

følger man vindens spor

kan ingen se at man er der

vinden er min skygge

 

treets hjerte innrisset

en historisk elskedes bekjennelser

tomhetens hviskende skjøre blader

jeg visste at jeg lette etter noe

 

da jeg setter meg ned

tenkende i utvisket apatisk hengivenhet

fattes insinuasjonen av et ytre

at det har vært noen her før

som var en del av min historie

jeg er også levende

 

det er mørk natt som omfavner dens evige historie

fordi treet er eldre enn meg

dens skygge skal bli min

 

bladenes kappe leter etter sjelene som er tapt

snøen i vinden er dens kjærtegn

 

det er jeg som betrodde meg til treet

og jeg var ikke alene under skyenes milde dystre teppe

insinuasjonens timeløse ansikt

som et spor av hennes vakre kropp

kjærlighetens tre kjenner min hemmelighet

 

der under tenker jeg alene

at fremfor fredens lune somre

finnes vinterens himmelske tilnærmelse

hun er ikke der mer

jeg er ikke der mer

treet er alene