Treet
tankene visler i bladene
den ensommes ideologi
skjemtes ikke med
jeg vandrer inn en port
dynamikkens fremkommelighet er en engel på visiret
derfor ikke alltid som alene
tiden gryr av frysende flyr i lette snøfnugg
stjeler månens fullkommenhet
følger man vindens spor
kan ingen se at man er der
vinden er min skygge
treets hjerte innrisset
en historisk elskedes bekjennelser
tomhetens hviskende skjøre blader
jeg visste at jeg lette etter noe
da jeg setter meg ned
tenkende i utvisket apatisk hengivenhet
fattes insinuasjonen av et ytre
at det har vært noen her før
som var en del av min historie
jeg er også levende
det er mørk natt som omfavner dens evige historie
fordi treet er eldre enn meg
dens skygge skal bli min
bladenes kappe leter etter sjelene som er tapt
snøen i vinden er dens kjærtegn
det er jeg som betrodde meg til treet
og jeg var ikke alene under skyenes milde dystre teppe
insinuasjonens timeløse ansikt
som et spor av hennes vakre kropp
kjærlighetens tre kjenner min hemmelighet
der under tenker jeg alene
at fremfor fredens lune somre
finnes vinterens himmelske tilnærmelse
hun er ikke der mer
jeg er ikke der mer
treet er alene